For noen tiår siden måtte du helst bruke ord som «arbeidera», «veit» og «overklassa» hvis du ville klatre på venstresidens revolusjonære karrierestige. Man kunne ikke risikere at en norsk Mao eller Pol Pot holdt tordentaler om «arbeiderne» og «overklassen».
Noe av det historiske grunnlaget for slike former i bokmål er en gammel og utgått politikk om å forene nynorsk og bokmål i et felles skriftspråk (samnorskpolitikken). Den ble avskaffet etter sterk folkelig motstand, men vrakgodset flyter ennå omkring i ordboken.
Selv om termen radikalt bokmål egentlig viser til slikt som avviker fra de tradisjonelle eller konservative bokmålsformene, har nok den politiske bruken av formene gitt en viss dobbelklang til «radikalt bokmål».
Samnorskpolitikkens vrakgods har fortsatt sine tilhengere, slik venstreradikale NKP (Norges kommunistiske parti) fortsatt finnes og stiller til valg i en og annen kommune. På tross av at det tradisjonelle bokmålet er det mest utbredte i alle samfunnslag, overlever det radikale bokmålet i små elitistiske lommer av den akademiske middelklassen.
Det radikale bokmålet er omtrent like folkelig som de venstreekstreme bevegelsene på 1970-tallet: folkelige i retorikken, elitistiske akademikere i virkeligheten.
Det finnes til og med en forening for radikalt bokmål som reklamerer for disse historiske levningene. På nettsidene deres finner vi blant annet påstander om at de radikale formene er «talemålsnære», slik det opphavlig var tenkt i samnorskens tidsalder.* Det stemmer i og for seg: Mange radikale former er talemålsnære, men stort sett for østlendinger.
Bokmålet har i realiteten beveget seg bort fra idealet om talemålsnærhet. For min egen del kan jeg ikke lenger skrive «åffer» i stedet for «hvorfor», slik man kunne før 2005, og det radikale bokmålet er ikke radikalt nok til å tillate mitt talemåls «bilan» (bilene) eller «arbeideran» (arbeiderne). Men jeg kan skrive «åssen» og «kasta». Jeg kan ikke bruke mitt talemåls «vett» (presens av vite), men jeg kan skrive «veit».
Det radikale bokmålets talemålsnærhet er en illusjon for alle andre enn en brøkdel av språkbrukerne.
En gang skrev jeg så talemålsnært som mulig, men med en tiltakende irritasjon over hvordan mitt eget kristiansandske mål var utelukket både fra nynorsk og bokmål. Heldigvis demret erkjennelsen av at skriftspråk og talemål er vidt forskjellige fenomener, langt mer forskjellige enn norsk språkpolitisk retorikk kan gi inntrykk av.
Bokmål står overfor et veivalg: Den ene veien går bakover og innebærer å utvide antallet talemålsnære former for å unngå den diskriminering som ligger i bokmålet nå, slik at presens av «vite» kan være «vet», «vett», «veit» og i tillegg til «hvorfor» må vi ta inn «åffer», «kåffer» osv.
Dette vil føre til en jungel av former og et konstant behov for oppdatering av ordbøkene etter hva folk til enhver tid mener er gangbare former i talemålet deres. Bokmål vil i så fall forvitre inn i lokale særheter og bidra til nasjonal fragmentering. I tillegg vil det bidra til en ytterligere vekst av det norske språkbyråkratiet, og det behøves virkelig ikke.
Den andre veien går fremover. Vi trenger å etablere en mer enhetlig og forenklet bokmålsnorm som er basert på faktisk bokmålsbruk, ikke på fantasier om talemålsnærhet. Vi har hatt spesifikt skriftspråklige normer siden middelalderen. Ingen skriver som de snakker. De priviligerte talemålene, som nå har dekning i bokmålsnormalen, skal ikke få definere skriftspråket vårt.
* https://bokmal.no/hva-er-radikalt-bokmal/ (lest 28.8.2023)